Turt
Cicerbita alpina
Korgplantefamilien – Asteraceae
Foto: Rolv Hjelmstad
Beskrivelse
Turt er en staselig flerårig urt med ugreiet stengel som kan bli godt over en meter høy. Planten har nydelige blå til fiolette blomsterkurver som sitter samlet i en tett, rødaktig kjertelhåret klase i toppen. Den margfylte stengelen er ca. 1 cm tykk, og bladene er store og friskt grønne. Siden planten danner kraftige rotskudd blir det ofte blir mye av den når forholdene ellers ligger til rette for det. Slektsnavnet Cicerbita er et latinsk for dylle (som turt ligner på), og artsnavnet alpina viser til at planten hører hjemme i fjellet. Tidligere hadde turt navnet Lactuca alpina og enda lenger tilbake i tid het den Mulgedium alpinum.
Turt er en ettertraktet beiteplante både for elg, rein og storfe. På setrene hadde de ikke et udelt positivt syn på turten, da melken fra kyr som beitet på planten kunne få en bitter og vond smak. Også bjørnen spiser turt med begjær, for når den forlater hiet om våren går den ofte rett til planten. Dette gjenspeiles i flere dialektnavn på turt, som bjønnagras, bjønnaturt, bjønnatokn og bjønnamette.
Planten har også vært brukt som menneskemat. De unge skuddene av turt ble regnet som næringsrike, og særlig ble margen i stenglene foretrukket. Samene brukte turt regelmessig i husholdningen, og de kokte den gjerne sammen med kvann og fjellsyre i reinmelk og oppbevarte det til vinterforråd. Den bitre smaken på turt gjør at urten stimulerer appetitten og utskillingen av fordøyelsesvæsker, og den ble i eldre tid brukt ved appetittløshet og som et oppkvikkende middel. Fra Sunnmøre berettes i 1762 at bøndene tygde på turt for ikke å sovne når de var i kirken. Roten av turt kunne også brukes som tobakkserstatning og fra Soknedal i Trøndelag er det angitt at urten ble røkt mot astma.
Hva navnet turt og ulike varianter som tryft og tort kommer av, er usikkert. Mange steder i Norge har fått navn etter turt, der Turtagrø på Sognefjellet trolig er det mest kjente, men navnet finnes også i gamle gårds- og seternavn som Turter i Maridalen ved Oslo, Tortenlia i Vefsn og Turtum i Lom, Tryftebakken og Tryfta i Syvde, Turtdalsberga og Bjønnturthøle i Fåberg.
Vokseplass og utbredelse
Turt har store og skjøre blad som trenger mye vann, og derfor finner vi planten først og fremst i fuktige fjellbjørkeskogslier og ved bekker og vannsig. Der vokser den ofte sammen med hvitbladtistel, kvann, tyrihjelm, hvitsoleie og engsyre i nærmest utrolig frodige høystaudesamfunn i de subalpine skogliene, eller på god jord innunder sørvendte bergvegger i fjellet. Turt finnes også på skyggefulle steder i barskogene i lavlandet. Planten liker noe kalkholdig jord. Turt er en vanlig plante i nesten hele Norge, men den mangler i de indre delene av Finnmarksvidda.
Foto: Rolv Hjelmstad
Se flere bilder av turt i Bildegalleri fjellplanter på hjemmesiden til Rolv Hjelmstad.
